Hovedsiden/index for Rundsanger og kanon
Rundsangbloggen
Sangboka i Norge - historikk

"Sangboka" i verden - et kort historisk riss

sangbøker-gamle.png
Helt fra de tidligste tider og fram til vår tid har det vært et behov for å notere ned melodier og tekster i det vi i dag kaller sangbøker.

Måten man løste problemet på var forskjellig fra tid til tid og sted til sted; fra det å skrive med pinner på våte leirtavler for så å brenne dem, eller det å risse tekster og melodisymboler i stein, til det å skrive tekst og melodisymboler for hånd på pergament, eller til det å trykke noter i bøker og til det vi gjør i vår tid: å bruke et notasjonsprogram på pc.

Verdens eldste noterte sang - Den hurritiske hymne

Den "Hurritiske hymne"
harpscor.gif
Klikk på bildet for å høre melodien

De aller første melodiene man har funnet nedtegnet er trolig fra omkring 3400 før Kristus. Den eldste man har funnet rester av er fra Ugarit i Syria. Leirtavlene ble funnet rundt 1950 på det som i dag kalles Ras Shamra. De er skrevet på leirtavle med en spesiell pinne.

Flere leirtavler fra ca 200 år før Kristus er funnet i Gamle Mesopotamia. Leirtavlene gir fragmentariske instrukser for hvordan musikken skal framføres og viser tersharmonier i en diatonisk skala. Selv om disse leirtavlene er fragmentariske, kan man si at de var de første "sangbøkene" i verden. De var trolig laget for spesielt innviede personer.

Verdens eldste noterte sang

Sangtavler i stein

Hymnen til Apollo:
200px-Delphichymn.jpg
Sten med musikknotasjon

Også de gamle grekerne lagde sangtavler, men de var hugget i stein. Fra ca. 600 år før Kristus til ca 400 år etter Kristi fødsel brukte de gamle grekerne en notasjonsform som viste tonehøyde og tonevarighet, og til en viss grad også harmonier.

En original stein fra Delfi er funnet, og den viser en hymne til Apollo. Notasjonen er symbolene som vises på en linje over den greske teksten. Selv om man har notasjonen, vet man ikke helt eksakt hvordan disse sangene ble spilt og sunget. De kunne spilles med kithara, som var en harpe, og med aulos, en fløyte med to rør.

Steintavlene var for tunge til å dra med seg, så når de ble hugget i stein måtte de nok ha en spesiell funksjon. Hvilken, vet vi ikke så mye om.

Sanger på papyrus

sangApapyrus.png
Sang A
Sang B
melodi for aulos.png
I gamle Egypt fant de ut en måte å skrive på som ble brukt til både private brev, forretningskorrenspondanse, lovbestemmelser, litteratur og sanger. De lagde et slags papir av papyrus, en plante som vokste i våtområder, og skrev på det. Bland de papyrusdokumenter man har funnet, er det for eksempel en sang fra Homers Iliaden.

Det er også funnet et 30-talls melodier eller samlinger med melodier på papyrus. Mange er fragmentariske og det går bare an å lese noen få fraser. Det er fordi de er laget av plantemateriale og er så gamle at de lett går i oppløsning. Likevel har man funnet ut ganske mye fra de to første hundre årene etter Jesu fødsel, og man vet også litt om hvordan det lød. De fleste av de sangene man har funnet er fra Det gamle romerriket.

Man skrev teksten på gresk, og "notene" , det vil si spille- eller syngeanvisningene, er tegnet over teksten. Det var to ulike systemer for stemme og instrumenter.

For eksempel var det "noter" over teksten til hvordan man skulle spille på aulos (ligner obo) som ser slik ut:
tetrachord1-a.jpg
Skalaen er her det man kaller lydisk.

Sangene ble ofte bygget opp av tetrakorder med modulasjoner. Å modulere betyr at vi skifter fra en toneart til en annen i løpet av et musikkstykke.

Gammelgresk skala:


Runesang?

800px-Jelling_stones.2010-runer.jpg
Runer på stein i Jellinge.



Ulverune m Sinikka Langeland
Runer ble først brukt av germanske folk en gang på 100-tallet e.Kr., kanskje tidligere, på det europeiske fastlandet. De eldste kjente runeinnskrifter er funnet i Øst-Europa; Pietrossa i Romania, Dahmsdorf i Tyskland og Kowel i Russland. Fra 200-tallet etter Kristus finnes runene også i Norden. Det eldste språket vi kjenner fra Norge, er urnordisk. Vi finner urnordisk skrevet med runer kanskje så langt tilbake som før 200 e.Kr. Senere ble runene skrevet på det felles nordiske, norrøne språket. De eldste funnene av runer i Norge, er fra ca år 400 e.Kr. På 1000-tallet kom kristendommen med latin som sitt skriftspråk, og det latinske alfabetet fortrengte etter hvert futharkene.

Det norrøne språket ble først, slik som urnordisk, skrevet med runer. I Norden forekom tre forskjellige futharker (runealfabeter). Runene ble brukt til å skrive dikt, besvergelser, trylleformularer, beskjeder og korte tekster, som for eksempel gravskrifter og forretningsbeskjeder, enten på stein eller i tre. Det var ikke lange tekster som ble hugget på stein. Siden treverk er biologisk materiale som lett nedbrytes, er det godt mulig at runer også ble brukt til å skrive ned korte sangtekster.

Det finnes rundt 2500 runeinnskrifter fra førkristen tid i Sverige, noe som peker på at det fantes en rik muntlig kultur bestående av skaldedikt, kvad, tryllesanger, sagn og myter. Her er et vers fra Sigerdrivamål, der det sies noe om hvordan runer blir brukt. :

Bjór færi ek þér,
brynþings apaldr,
magni blandinn
ok megintíri,
fullr er hann
ljóða ok líknstafa,
góðra galdra ok gamanrúna.

Øl byr jeg deg
brynjetings apal
fylt med styrke
og sterkeste heder
tryllesanger og trøstende ord
gode galdrer og glederuner.

Sigerdrivamål framstår som en samtale mellom Sigurd og valkyrien Sigerdriva. Historien forteller at Sigurd traff henne da han red på Hindarfjell, en gang han var på vei sørover til Frankland. Guden Odin hadde stukket Sigerdriva med en søvntorn som straff. Sigurd vekket henne fra den dype søvnen. Sigerdrivamål nevner blant annet seiersruner, ølruner, bergruner, brimruner(sjøen), greinruner, hugruner og maktruner, og det kan vi fortolke som en form for besvergelser som skulle bringe hell og lykke.

Slike trylle- og besvergelsessanger som nevnes i Sigerdrivamål, finnes også i dag i det som kalles Runesang (runolaulo, dvs. diktsang). Merk at dette ikke er norrøne, futharkbaserte sanger. "Runesang" er her direkte oversatt fra det finske "runolaulu". Opprinnelig hadde det germanske ordet rune med hemmelighet eller magi å gjøre og laulu var å synge magisk - å besverge.

Middelalderen - noter på papir - til bruk i kirkesangen

180px-EarlyMusicNotation.jpg
Neumer over sangtekst
Middelalderen er ellers den perioden i musikkhistorien hvor man begynner å skrive ned musikken ved hjelp av tegn på en lettere måte - i det vi nå kaller noter og på papir. De brukte ikke våre notasjonsmåter, men tegnet firkanter av ulik størrelse på noen linjer over teksten. Slike tegn ble kalt neumer.

Neumene ble vanlige først i det 9. århundre etter Kristi fødsel. De tidligste funnene av slik musikknotasjon er fra "Musica diciplina" av Aurelian av Reome, ca år 850 e.Kr. Aurelian skrev om musikkteori og cantus planus, den syngemåten som man brukte i liturgien i kirken.
Gregorian_chant.gif

Etter hvert fant man på å tegne flere linjer og senere kom også taktstreker og faste tonehøyder til notesystemene.

Alfabetet som notasjon

500px-C_Major_scale_%28up_and_down%29_svg.png
c d e f g a h c h a g f e d c

Klikk for å høre skalaen

I de arabiske landene brukte man allerede på 800-tallet alfabetet som grunnlag for notasjon for melodiene. Boethius, en romersk filosof og statsmann (ca 470- 525 før Kristus) skrev 5 bøker med musikkteori og brukte de 15 første bokstavene i alfabetet.

Etter hvert ble 7 bokstaver fra alfabetet brukt for å gi navn til våre vestlige toner også; c d e f g a h i de tysktalende og skandinaviske land, og c d e f g a b i engelsktalende land. Det sies, men det er kanskje en myte, at forskjellen i notasjon skyldes munkenes feilkopiering en gang tilbake i tid. Alle skrifter ble kopiert for hånd i kirker og klostre, og en håndskrevet h kunne til forveksling ligne en håndskrevet b. Og forvekslet ble den! Vi har i alle fall ulike tradisjoner i notasjon - den "tyske" og den "amerikanske".

På tross av den senere utviklingen i trykking og notasjon er tradisjonene blitt opprettholdt i Norge, selv om mange overtar den engelske tradisjonen med å bruke b.

Musikkpedagogisk danningsideal la grunn for sangundervisning og sang som fag

gresk.jpg
Allerede i antikken i det gamle Hellas, ble barna lært opp i sang og musikk. I antikken ble musikken tillagt metafysiske muligheter som speilbilde av tilværelsens orden og mening (Varkøy 2000). De samme prinsippene som skapte kosmos av kaos styrte musikken, og musikk var en viktig del av tilværelsen.

Pythagoras (f. ca 570 f. Kr.) oppdaget at musikk var underordnet tallenes lov, i det alle intervaller kan kjennetegnes ved forholdstall. Fra denne tiden kommer også tanken om at mennesket kan erkjenne de grunnleggende prinsippene i tilværelsen gjennom musikken. Musikken var harmonia - orden og skjønnhet - og ble allerede så langt tilbake i historien et dannelsesideal.

Ikke bare var sang og musikk viktig for dannelsen; den var viktig også for sjelslivet, mente de gamle grekere. Man mente at visse typer musikk kunne skape visse sjelelige tilstander, reaksjoner og følelser, og derfor hadde den etisk makt (Varkøy 2000). Som et overliggende grunnprinsipp skulle barna læres opp i det sanne, det gode og det sunne.

Kjærlighet til det skjønn-gode

180px-Plato-raphael.jpg
Platon av Rafael
Platon utvider i følge Varkøy (2000) dette synet og hevder at musikken er en innledende fase til det viktigste studiet av alle, nemlig filosofien. Samtidig mente han at det var viktig å lære barna å skille mellom riktig og galt. Musikken mener han er viktig for sann menneskelighet, og det er kjærligheten til det skjønn-gode som er den musikalske oppdragelsens sanne mål.

Platon er derfor interessert i å formilde at sang er viktig for barnet selv når det ligger i mors liv, når det blir født er vuggesangen viktig og deretter rytmisering og harmonisering som skal gi barnet et rolig, muntert og vennlig sinnelag. Det musiske er her grunnlaget for all oppdragelse og utdanning.

Musikk som renselse

troll.jpg
Aristoteles (384 f. Kr.) - i det gamle Hellas - trekker inn alle de muligheter som musikken gir. Han mente musikken kunne være en renselse; kalt katharsis. Aristoteles mener det er et skille mellom praktisk utøvelse og et teoretisk musikkstudium.

Musikken skaper åndelige opplevelser, men er samtidig et utløp for følelser. På mange måter kan hans tanker ses på som en forløper for våre dagers musikkterapi (Ruud 1990).

Musikk for å ære Gud og lære om Gud - kristendommens utbredelse

schola-cantorum-021.jpg
Først etter reformasjonen ble salmedikting på folkemålet vanlig. Det som var viktigst for utviklingen av sangbøker i den vestlige verden, var utviklingen av kirkesangen med kristendommens utbredelse.Vokal og instrumental musikk ble etter hvert helt sentrale elementer i kirkens liv. En gudstjeneste eller kirkelig handling uten bruk av musikk og musiske elementer var etter hvert nærmest utenkelig.

Musikken forente menigheten i salmer og liturgiske sanger, den var tenkt å gi kraft til både lovprisning og klage. Den instrumentale gudstjenestemusikken skulle ha til hensikt å vise Guds storhet og minne mennesker på hans uendelig rike skaperverk. Utviklingen gikk fra den jødiske synagogesangen til den katolske kirkes gregorianske sang, og til evangelisk-luthersk salmesang her i Norge.

I oldtiden ble salmer diktet på gresk og latin. I middelalderen ble det diktet salmer på latin og til dels på folkespråket. Det var pave Gregor den store (ca. 540–604) som først samlet inn liturgiske melodier fra de forskjellige kirkene, og skapte en mer enhetlig sang innenfor den katolske kirken. Den gregorianske sangen hadde sitt opphav i de jødiske synagogene, og sangene ble først sunget på gresk, deretter overtok latin. Særlig viktige var de såkalte salmetonene til resitasjon av Davids-salmene.

Gregor den store reorganiserte også Schola Cantorum (kirkens sangskole) i Roma, visstnok grunnlagt på 300-tallet, og gjorde den til et mønster for slike institusjoner. Spesielt før noteskriften var fullt utviklet spilte de en betydelig rolle for pleien og traderingen av katolsk kirkesang.

Melodiene vokste frem gjennom oldkirkens liturgiske praksis. Notasjonen skjedde fra 800-tallet ved hjelp av neumer, men fra 1000-tallet ved såkalt koralnoteskrift (kvadratnoteskrift) på et firelinjet notesystem. Omkring år 1000 var et omfattende standardrepertoar fastlagt.

Det tonale grunnlaget for den gregorianske sangen gikk i middelalderen ut fra 8 modale kirketonearter. Melodikken var gjennomført diatonisk, med avgjørende vekt på trinnvis bevegelse. Et fellestrekk er den såkalte gregorianske bue i melodilinjen, med høydepunkt på midten. Karakteristisk er også den frie, svevende rytmen som er ubundet av ethvert taktskjema.

Kirkesang og salmebok

Luther's_Ein_Feste_Burg.jpg
Vår Gud han er så fast en borg av Martin Luther

Fram til 1700-tallet var en "salme" en av sangene i Det Gamle Testamente. Sa man "salmeboken", mente man Salmenes Bok i Bibelen. Men i løpet av 1600-tallet ble uttrykket overført på de kirkesangene som ble den evangelisk-lutherske reformasjonens viktigste pedagogiske og fellesskapsdannende formidlings- og undervisningsmiddel.

Reformasjonens foregangsmann, Martin Luther, tok initiativet ved å utarbeide en rekke `kirkesanger´ i form av gendiktede Davidssalmer fra Bibelen på tysk. Morsmålet ble viktig. En vesentlig endring i og med reformasjonen var at salmesangen ble gjort til en sang for hele menigheten – på morsmålet. Latin var noe folk flest ikke forsto. Målet var også at folk skulle forstå det som ble sagt og sunget om på sitt eget morsmål.

Salmer er kan altså defineres som religiøse sanger som særlig etter reformasjonen fikk en fast plass i kirkens gudstjeneste. Det er vanlig å dele inn salmene i tre grupper: a) hymner (lovsanger) og takkesalmer, b) bønnesalmer og c) betraktningssalmer, der dikteren henter frem ting fra Bibelen og den kristne tro og gjør dem nærværende.

Salmene skulle være pedagogiske hjelpemidler for å fremme den protestantiske reformasjonen. Luthers salmer blev et mønster for tusenvis av salmer, som den dag i dag preger alle de protestantiske kirkesamfunnene i verden. Martin Luther utgav den første salmeboka i 1524.

Den evangelisk-lutherske salmesang oppsto til samtidig med at boktrykkerkunsten for alvor kom i bruk i de nordeuropeiske universitets- og domkirkebyer. Der fantes det tilstrekkelig mange lesekyndige kjøpere. Reformasjonen tok i bruk den nye teknologien, og oppfant dermed salmeboka for menigmann.

Menighetssangen ble sett på som altfor betydningsfull til bare å gå fra munn til munn gjennom muntlig tradering. Den måtte fastholdes i trykte tekster, slik at man kunne synge likt og bevare innholdet rent og riktig. Man ville sikre sangene mot slik omdiktning som gjerne følger av en muntlig tradisjon.

Slik oppsto salmebøkene.

Salmeboka i Norge

landstads salmebok.jpg
Salmebøker er samlinger av religiøse sanger til bruk under gudstjenesten og i hjem og skole. Luther selv redigerte flere tyske salmebøker. Den norske salmeboktradisjonen henger sammen med den danske på grunn av den historiske koplingen mellom de to landene. Når danske (og norske studenter) vendte hjem fra Luthers universitet i Wittenberg, hadde de salmer med og fikk dem oversatt til dansk.

Så tidlig som fra annen halvdel av 1520-tallet fantes både en jysk og en østdansk samling av lutherske salmer på dansk. Alt tyder på at det på midten av 1500-tallet ble trykket danske salmebøker både i Viborg, Malmø og København. Det ble også improtert danskspråklige salmebøker fra nordtyske boktrykkere.

Som en følge av den historiske utvikling i Skandinavia, begynner den egne, norske salmebokhistorien først omkring 1840. Da begynte man å arbeide for en ny salmebok i Norge. Mest utbredt ble M. B. Landstads salmebok fra 1869. Landstads Kirkesalmebog ble tatt i bruk i 1870. Landstads salmebok besto av 60 salmer han selv hadde komponert/diktet. I tillegg inneholdt den rundt 100 av hans oversettelser og gjendiktninger. Blant disse utgjør oversettelsene av Luthers salmer en viktig del.

Landstad har preget norsk salmetradisjon på flere måter. Først gjennom det utvalget han gjorde av salmeskatten fra tidligere tider, dernest gjennom den tekstlige redaksjon han gav salmene. Ha ga også salmeboken en egen ordning som fortsatt preger salmeboka og diktet mange salmer selv. Han preget den også på en måte som varte lenge, gjennom et viktig veivalg nettopp i forhold til den danske salmetradisjonen som vi kom fra.

De salmebøkene vi hadde i Norge før Landstads, var danske. Landstads arbeid for den norske salmeboken skjedde noen tiår etter Grundtvigs Sangværk for Den danske Kirke (1837). Dansk salmebok og salmesang er fremdeles, i begynnelsen av det tredje årtusen, preget av Grundtvigs salmer og Grundtvigs verk.

Presten Hans Thomissøns salmebok var den offisielle salmeboka i Danmark-Norge i perioden 1569–1699. Den ble avløst av Kingos salmebok. I 1778 kom Guldbergs salmebok og allerede i 1798 Den evangelisk kristelige salmebok.

Noen menigheter tok likevel i bruk A. Hauges salmebok (autorisert i 1873). I 1892 ble en rekke nynorske salmer autorisert til kirkebruk gjennom Elias Blix' samling Nokre salmar. Stiftsprost Gustav Jensen reviderte Landstads salmebok. Landstads reviderte salmebok ble autorisert i 1924 og inneholdt salmer i begge målformer. I 1925 kom Nynorsk salmebok, ved Peter Hognestad, Bernt Støylen og Anders Hovden.

Seinere har den norske salmeboka blitt revidert flere ganger, og seinest i 2013. Resultatet har blitt ei helt "ny" salmebok med 899 salmenummer. Av disse er 535 salmer videreført fra Norsk Salmebok (1985) og 124 salmer er videreført fra Salmer 1997. 240 salmer er nye, og blant disse er både mange kjente og flere nyskrevne salmer.

Les mer om utviklingen av sangboka i Norge.



Video: Den Hurrititske hymne




Ressurser


Øyvind Varkøy 2000 Hvorfor musikk?
Even Ruud 1990 Musikk som kommunikasjon og samhandling
Sang på leirtavler: http://www.greenwych.ca/evidence.htm
Greske stentavler: http://en.wikipedia.org/wiki/Delphic_Hymns
Musikk fra gammel tid, http://en.wikipedia.org/wiki/Ancient_music
Kilmer, Anne Draffkorn, 1986 Journal of Cuneiform Studies, xxxviii, 94-98
Tidslinje tidlig musikk: http://www.classicalworks.com/his.pages/early.his.htm
Aulos, http://no.wikipedia.org/wiki/Aulos
Det var professor i assyriologi, Anne Kilmer, som transkriberte notene på de syriske leirtavlene i 1975 etter 15 år med forskning ved Universitetet i California. Kilmer har gitt ut boken «Sounds of Silence: Recent Discoveries in Ancient Near Eastern Music».
http://en.wikipedia.org/wiki/Delphic_Hymns
http://www.ub.lu.se/collections/digital-collections/the-papyrus-collection
http://classics.uc.edu/music/index.html
http://classics.uc.edu/music/yale/yaleqtmusic/song-a.mov
http://www.arild-hauge.com/troll.htm
http://www.arild-hauge.com/sigerdri.htm
http://www.skogfinskmuseum.no/index.php?name=Kulturtradisjoner1%2FMusikk.html
http://trap.no/projects/syngende_i_et_utvida_norden/tekstene
http://www.rockipedia.no/utgivelser/tirun_lirun_-_skogsfinske_runesanger-25927/
http://snl.no/Magnus_Brostrup_Landstad
http://www.dendanskesalmebogonline.dk/side/4
http://www.yrjarheimbygdslag.no/bibliotek/salme.htm
http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=365796