Kanon

Besifring, akkorder og gitargrep - hvordan finner jeg ut hvilke grep jeg skal bruke på en sang?



Her på disse nettsidene finner du mange sanger på noteform, men mange er uten besifring. Derfor kan det kanskje være nyttig med et lite og enkelt kurs i besifring av sanger, for dem som ikke kan dette fra før. (NB! De som kan mye musikkteori vet at det som står på denne siden er en forenkling av teorien.)

Først: En akkord er flere toner som klinger sammen. Når du spiller et grep på en gitar, spiller du altså en akkord. En akkord har alltid et forhold til andre akkorder. Vi kan si de slekter på hverandre og lever i spenningsforhold til hverandre. Hver akkord har en spesiell funksjon. Grunntonens akkord er for eksempel plattformen som vi starter på, og kommer tilbake til, mens septimen leder mot grunntonen. Dette skal vi se nærmere på nedenfor.

Det finnes flere måter å finne akkorder til sanger på. Du kan for eksempel lytte deg fram. For oss som er nybegynnere eller ikke spiller så ofte, kan dette ta nokså lang tid. Da kan vi finne akkorder på en litt raskere måte, ved å bruke et skjema.


Gå fram slik: Finn tonika, subdominant og dominant i tonearten



Finn først akkordene under navnene Tonika, Subdominant og Dominant i skjemaet nedenfor, i den tonearten du skal bruke. De finner du på de tre første radene i tabellen som jeg har laget. Jeg skal si litt mer om dem seinere på siden her, men først kan du finne dem i skjemaet. Tonika er grunntonen i tonearten du velger. Det er forskjell på dur og moll.

Først dur:
I C-dur er for eksempel tonika C, subdominant F, og dominant G. Det kan vi lese av skjemaet under:


DUR - Akkordskjema



Dur betyr hardt. Akkordene lyder skarpere og gladere enn moll-akkordene.
akkordskjema.png
Copyright: Siri Randem
File Not Found
File Not Found



Hvilken funksjon har Tonika, subdominant og dominant?



Dersom du skal spille helt enkelt, kan du vanligvis greie deg med Tonika, Subdominant og Dominant. Så kan du eventuelt plusse til tonikaparallellen og dominantparallellen. Hvilken funksjon disse akkordene har, kan du lese om nedenfor.

Funksjoner:
  • Tonika har skalaens 1. tone som grunntone. Tonika er den tonale plattformen som melodien utgår fra, og den vi kommer tilbake til.
  • Subdominant har skalaens 4. tone som grunntone.
  • Dominant har skalaens 5. tone som grunntone. Den skaper spenning og leder oss tilbake til tonika. For å forsterke spenningen mer kan vi bruke septimakkorden på dominanten. F eks G7 i C-dur.
  • Subdominantparallellen ligger på skalaenes 2. trinn. Den kalles også for dominantens molldominant, og kan være med på å krydre en sang. En harmonisering /besifring kan gjøres mer spennede hvis vi legger subdominantparallellen inn i akkordrekkefølgen foran dominanten. For eksempel Dm i C-dur.
  • Tonikaparallellen ligger på 6. trinn i skalaen. Denne akkorden kan du bruke for å erstatte tonika inni melodien for å skape variasjon.Tonikaparallell kalles også ofte tonika-stedfortreder. En stedfortreder ligger en ters under funksjonen den erstatter, f. eks i C- dur er tonikastedfortrederen akkorden Am, på skalaens 6. trinn.
  • Dominantparallellen kan i noen tilfeller erstatte dominanten for variasjonens skyld. Denne akkoden finner vi på skalaens 3. trinn.

Treklangene som man kan bygge på 3 og 6. trinn i skalaene kan altså i visse tilfeller opptre som stedfortredere for dominant og tonika, fordi de har noen toner felles med disse akkordene. I C-dur er Am stedfortreder for tonika C. Em er stedfortreder for dominanten G.

Akkorden på plasseringen for tonikaparallellen har alltid det motsatte tonekjønn av tonika (tonika i dur er tonika-parallellen i moll og omvendt). Dette kan du se av kvintsirkelen litt lenger ned på siden.

Denne kunnskapen kan vi også bruke når vi skal transponere en sang fra en toneart til en annen. Har du en sang som er besifret, kan du bare erstatte grepene ut fra plasseringen. Tonika, subdominant og dominant (og de andre) står alltid i samme forhold til hverandre.


Utvid deretter sangen med dominantseptimen og stedfortredende akkorder



Når du bruker Tonika, dominanten, og subdominanten, har du altså kommet langt på vei til å finne grepene til en sang. Dette kan du utvide med stedfortredende akkorder.


Eksempel: Vi har akkordene fra C-dur-skalaen:

Disse kan du utvide med septimen på dominanten (Dominant 7, i C-dur G7) slik:


C F G7 C


Dette er en vanlig akkordrekke/akkordprogresjon.

Du kan dessuten utvide med subdominantparallellen (2. trinn på durskalaen) som du legger foran dominanten (eller foran Dominant 7):


C F Dm G7 C


Dette er også en vanlig akkordrekke.

Vi kan altså legge til de siste 3 grepene i skjemaet over for å "krydre" sangen:
krydderakkortericdur.png
Du finnet et eksempel nedenfor.


Eksempel på hvordan du leser og bruker skjemaet



I en sang kan vi sette opp en akkordrekkefølge ved å bruke akkordene fra samme rad i skjemaet. Vi kan si disse akkordene er i samme familie.

I tonearten C ville du spilt akkordene C, F og G.

I tonearten D ville du spilt først og fremst akkordene D, G og A.

Så kan du legge til septimen på dominanten, og bruke subdominantparallellen (moll-akkorden på andre trinn i durskalaen) som krydder, legg subdominantparallellakkorden foran dominantakkorden.

I C-dur brukes Dm og G7 som krydder. G7 forsterker spenningen. Dm er dominantens molldominant: subdominantparallellen.


I D-dur brukes Em og A7 brukes som krydder. A7 forsterker spenningen. Subdominantparallellen (moll-akkorden på andre trinn i durskalaen) gir mer liv til besifringen. Se siden om akkordprogresjoner for en utdyping av hvorfor det er slik.


Bruk septimakkorden - 7 er'n



Det er vanlig å bruke septimen, den sjuende tonen i skalaen, for å forsterke virkningen av akkorden. Det er nemlig slik at akkordene har sine egne funksjoner og virkemåter. Septimen har for eksempel som funksjon å lede sangen tilbake til grunntonen tonika. Vi føler at sangen ikke har landet, før vi er tilbake på grunntonen, og septimen hjelper oss dit.

hovedtreklangeneic.png
Her ser vi hovedtreklangene i C-dur. De akkordene vi kan bygge på de andre trinnene i skalaen, kalles bi-treklanger.


Moll - akkordskjema



Begrepene moll og dur har en lang og kompleks historie i vestens musikk. Vi føler at mollakkordene er "triste", mens durakkordene er "glade", og føles litt "hardere" enn moll. Ordet moll betyr bløtt. Moll er spesiell, siden vi har flere typer moll-skalaer. Vi har ren moll, harmonisk moll, melodisk moll og sigøyner-moll. Her må vi faktisk bruke hørselen og hva vi føler er riktigst, for å bestemme oss for hvilke akkorder vi skal velge.

NB! Når vi er i moll, gjør vi ofte dominanten om til en dur-akkord. Det klinger ofte bedre. Her er durakkorden (durdominanten) satt i parentes. Vi må altså hele tiden bruke øret for å sjekke hva som klinger best i forhold til melodien.
mollskjema-3.png
Ofte bruker vi septimakkorder på dominanten fordi det klinger bedre.

I durtonearter er tonika-parallellen som nevnt beliggende på skalaens sjette trinn, mens den i molltonearter er på skalaens tredje trinn.
En tonikastedfortreder kan altså opptre som "vikar" for tonika i sangen vår, ikke bare i dur, men også i moll, for å skape variasjon i besifringen.


Forskjellen på dur og moll ligger i tersintervallet (når akkorden er i grunnstilling)



En mollakkord skiller seg fra en durakkord ved at den midterste tonen senkes et halvt trinn (når akkorden er notert i grunnstilling).
durmoll.png
Den første akkorden er G-dur, den andre er Gm. Det som er forskjellig, er intervallet, det vil si avstanden, mellom tonene i de to treklangene.

Vi ser at det i dur er et intervall på en stor ters, mens det i moll er et intervall på en liten ters (se på b'en som her viser at tonen senkes med et halvt trinn). Vi kan derfor si at dersom tersen i en treklang er liten, så er det moll. Dersom tersen er stor, har vi en durakkord.

Hva er en ters? Ters betyr tre. Når vi står på notelinja og teller linjer og mellomrom. Vi starter med den noten der vi står, og teller til tre.
terser.png
En ters viser hvordan vi stabler noter. Stabler vi to terser oppå hverandre, får vi en treklang (en akkord), slik som i notebildet med dur og moll over. altså tre toner som klinger samtidig.


Transponere en sang til en annen toneart



Med skjemaene kan du også transponere sanger fra en toneart til en annen. Det kan være greit, for det er ikke sikkert at den tonearten du har noter og besifring på passer din stemme. Da bytter du ut tonika, dominant og subdominant fra den rekka du har i skjemaene over, til den rekka du ønsker.

Ett eksempel:
Du spiller en sang som du har i D-dur, med DAG som tonika, subdominant og dominant. Her brukes septimen på dominanten for å få litt spenning:

"This[D] land is[G] your land,this land is[D]my land, from Cali[A7]fornia to the New York[D]Island..."
(Woodie Guthrie)
thisland-d-dur.png


Den vil du heller synge i en annen toneart.

For å endre toneart og akkorder til G, finn G i skjemaet over og les bortover. De nye akkordene vil være G,C and D. Så da blir D=G og G=C, og A7=D7 i sangen over. Da blir det slik:

"This[G] land is[C] your land,this land is[G]my land, from Cali[D7]fornia to the New York[G]Island..."
This land-g-dur.png


Disse 3 akkordene - tonika, dominant og subdominant eller akkordrekka 1 - 4 - 5 vil hjelpe deg langt på vei i gitarspillet i hver toneart. Bruk øret når du skal skifte grep. Passer ikke G-dur til ditt eller barnas toneleie? Bytt ved å finne tonika, subdominant og dominant fra skjemaet i en toneart som passer bedre.

Den enkleste sangen du kan spille på gitar er kanskje Fader Jacob. Det er en kanon. Her kan du for eksempel greie deg med en D hele veien gjennom sangen, eller en annen Tonika, avhengig av toneart. På notebildet bak linken er sangen notert i F-dur. Da spiller du selvsagt tonika: F.

Finn gitarakkorder: http://www.8notes.com/guitar_chord_chart/F.asp
Finn pianoakkorder: http://www.8notes.com/piano_chord_chart/F.asp

Du kan også bruke en capo capo.jpgpå båndene på gitarhalsen, og fortsette med D -dur (DAG) eller andre kjente tonearter.


Hva er spesielt med tonika, subdominant og dominant?



Tonika (T) er treklangen som ligger på toneartens første trinn (i C-dur: C). Tonika er det tonale utgangspunktet, et hvilepunkt der vi føler oss "hjemme". Her er vi i balanse, og faller til ro.

Subdominant (S) er treklangen som ligger på toneartens fjerde trinn (i C-dur: F). Subdominanten kan beskrives som "kortvarig ute". Man er litt ute på vift, og må komme seg videre.

Dominant (D) er treklangen som ligger på toneartens femte trinn (i C-dur: G). Dominanten leder oss tilbake til tonika - den har en spenning, som gjør at øret gjerne vil ha den tilbake til tonika. Dominanten er nesten alltid i dur: både i dur- og molltonearter.

Vist for C-dur og C-moll:

C-durtonika.pngc-molltonika.png



Vi hører at klangen er forskjellig i dur og moll. Når vi spiller i C-dur bruker vi akkordene C F G. I C-moll bruker vi akkordene Cm Fm G.
Men prinsippet er det samme; vi bruker hovedtreklangene som gis ved tonika, subdominant og dominant.

(Vi kan også bruke det som kalles bitreklanger eller parallelltonearter når vi spiller, men dette skal vi først se på lenger ned på siden.)


Tonika, subdominant og dominant - som akkordprogresjon i alle sanger?



Hovedtreklangene som gis ved tonika, subdominant og dominant (se skjemaene over) vil du vanligvis bruke når du besifrer sanger, uansett hva slags toneart du spiller i. For eksempel er dette D, G og A i tonearten D-dur.

Har du disse tre akkordene, har du kommet langt på vei i besifringen av mange alminnelige sanger. Som regel starter og slutter melodien på grunntonen. Dermed får vi en DGAD-form på sangen i D-dur. Vi kaller dette for en I - IV - V - I - akkordprogresjon (1-4-5-1-trinn med vanlige siffre).

Nesten alle barnesanger kan for eksempel spilles ganske greit i D-dur. Vi kan si at DAG kan bli med på nesten alt! D-dur er nemlig ofte det første vi lærer å spille på gitar. Vi lærer grepene (akkordene) D, G og A7. Disse er henholdsvis tonika, subdominant og dominantseptim i D-dur.

Når vi spiller i D-dur tar vi ofte med A7 - septimen i stedet for et vanlig A-grep. På samme måte bruker vi gjerne G7 i G-dur. I det hele tatt er det vanlig å bruke septimen - det sjuende trinnet - på dominanten, fordi den "leder" tonen videre slik at vi kan "lande", eller komme hjem til tonika, og det klinger veldig bra i ørene våre. Vi kan sette opp et akkordprogresjonsskjema for C-dur, som kan passe for andre tonarter også:

progresjon1-5.png
Vi kan si at dette er den vanligste formelen for akkordmønstre i mange sanger. Det er også ofte vi finner at tonikaparallellen på 6. trinn er med i sangene. Ellers finnes det andre vanlige akkordprogresjoner for for eksempel 12-takters blues, rock og jazz. Her finnes det standarder eller mønstre i rekkefølgen av akkorder som kan hjelpe oss med å besifre ulike sjangre.

Besifring avhenger ellers av smak og behag, hvilket instrument man spiller og hvor godt man spiller det. Du kan for eksempel erstatte Tonika med Tonikaparallell, og Dominant med Dominantparallell, eller bruk Subdominantparallellen i stedet for Subdominanten for å variere spillet. Se grepene i skjemaet over. Bruk øret ditt for å avgjøre hva som klinger best.

Eksempel: Skal du spille en sang i C-dur: Bruk grepene C, F og G og se hvor langt du kommer. Fyll på med Am, Dm og Em og lytt om det passer. Det kan selvsagt hende du må finne flere grep, siden ikke alle sanger er like enkle å besifre. Noen kan være ganske kompliserte (for eksempel jazz-låter).
Men barnesanger er ganske greie sånn, de er ofte korte og melodisk polerte, lette å synge og spille til.

Sjekk for eksempel gitarkompendiet til høgskolen i Østfold ved Øystein Waremfor et lite gitarkurs med mange barnesanger i D-dur.


Hvorfor er det slik?



Uansett hvilken toneart du har, kan du finne tonika, subdominant og dominant på samme plassering i tonerekka: første, fjerde og femte trinn. (Dermed kan vi sette opp akkordskjemaet over.) Dette blir også de treklangene vi bruker i besifring - det blir de første grepene våre på gitaren når vi leter etter harmonier. Hvorfor er det slik?

Aller først kan vi se på en noteskala i et notesystem. Hver note gis et eget navn. Her har du C-durskalaen: c d e f g a h c.
c-durtrinn.png
Her ser vi på skalaen som trappetrinn, der vi gir hvert trinn et nummer, det vil si en fast plassering i rekka.

Avstanden fra c til c kalles en oktav (8 tonetrinn).
note-piano.png
Mellom en svart og en hvit tangent er det et HALVT tonetrinn.


Alt besifringsspill bygger på treklanger, som vi setter opp i akkorder i et slikt notesystem. Akkordene er bygget opp av treklanger (tre toner som klinger sammen) som ligger i tersavstand fra hverandre. En tersavstand er på tre notetrinn. Du begynner å telle tonetrinnene der du står i notebildet og teller "på streken" og "mellomrom": prim (1), sekund (2), ters (3). Du får alltid terser ved å ta annenhver tone i skalaen oppover, slik som du ser på pianoet i C-dur. På gitar er det kanskje vanskeligere å se sammenhengene, men det er de samme prinsippene som gjelder.

Hovedtreklangene er de akkordene som ligger på første (tonika), fjerde (subdominanten) og femte (dominanten) trinn i skalaen. For eksempel finner du hovedtreklangene i C-dur på 1., 4. og 5. trinn på skalaen; det er C-F-G (tonika, subdominant og dominant i C-dur).

Hver hovedtreklang har altså fått sitt eget bokstavnavn med stor bokstav. Denne bokstaven er også navnet på akkorden eller "grepet" vi tar på gitaren. I selve skalaen bruker vi vanligvis de små bokstavene. Treklangen C i C-dur består av tonene c, e og g. Disse kan du også finne på pianoet.

Her ser du treklangene satt opp i notesystem:
hovedtreklanger_i_c-dur-red.png
Hovedtreklangene er merket med rødt: C, F og G. Når du tar grepet C og slår akkorden, er det disse tre tonene i hovedtreklangen (C) du hører: c, e, g.
I F hører du: f, a, c. I G akkorden klinger g, h, d.

Du finner alltid hovedtreklangene på samme plasseringsrekkefølge på skalaene. Det vil si på 1, 4 og 5 trinnplass. Det gjelder for de andre toneartene også, her for G-dur. Merk at du må sette kryss for F ( Fiss) for at avstanden mellom tonetrinn skal være riktig :

h-tre-G-red.png
Hovedtreklangene for G-dur er G, C og D. Men hva skjer om sangen går i moll?

For C-moll må du sette b for E (Ess) for at skalaen skal bli riktig.
cmoll-treklanger-red.png

Hovedtreklangene i Cmoll er Cm, Fm og G.

Et # (kryss) hever en tone med et halvt trinn. Alle notenavn med kryss foran får en -iss etter seg. Eks. Et kryss for A = Aiss.
En b senker en tone med et halvt trinn. Alle notenavn med b foran (unntatt H) får en -ess etter seg. Eks. En b for G = Gess.

Et halvt trinn på et piano er avstanden fra en tone til den nærmeste tonen over eller under (til venstre eller til høyre).


Finn akkorder og grep



Finn gitarakkorder: http://www.8notes.com/guitar_chord_chart/F.asp
Finn pianoakkorder: http://www.8notes.com/piano_chord_chart/F.asp


Kvintsirkelen



Nedenfor finner du kvintsirkelen. Den kalles kvintsirkel fordi akkordene her er i rein kvint-avstand fra hverandre. Det betyr 7 halve trinn på en kromatisk skala.

Kvintsirkelen er en samling skalaer ordnet i rekkefølge etter antall fortegn. C-dur troner øverst, fordi den ikke har noen kryss eller b. Dette er starten.
Se på det som et spill: For hvert steg til høyre fra toppen må du legge til et kryss. For hvert steg til venstre fra toppen må du legge til en b.

Med kvintsirkelen kan du finne alle toneartenes grunnakkorder.

Si at du vil spille i C-dur. Da går du ett trinn til høyre og finner F-dur, og deretter ett trinn til venstre og finner G-dur.
De grepene som hører til i C-dur er altså C, F og G. C kalles for tonika, dvs grunntonen. G kalles for dominanten, og F kalles subdominanten.
Du kan se dette på akkordskjemaet over. Men i C-dur kan du også legge til den sjuende tonen på G-akkorden, dvs. septimen G7. Da leder vi sangen "hjem", så og si.

De nærmeste akordene rundt G i sirkelen er D-dur og C-dur. Du kan bygge på med Am, Em, og Hm.

Hvorfor? Jo, for hvert steg finner du nemlig også molltoneartene, som er tonikaparalleller. De kalles for "parallell" fordi de ligger i en liten ters-avstand fra toneartens grunntone. For eksempel er tonikaparallellen til C-dur A-moll. For å få variasjon i grepene kan tonika noen steder i sangen for eksempel erstattes med tonikaparallellen når du skal besifre.


Kvintsirkel-3.png


Huskeregler for kryss og b



Alle går ikke rundt med kvintsirkelen i hodet, og selv om det egentlig bare er å bruke de første sju bokstavene i alfabetet og litt telling, så kan det være vanskelig å huske hvor mange kryss og b hver toneart har. Da kan vi sette opp noen regler som er lettere å huske når vi skal finne ut hvor mange kryss eller be en toneart har.

Si at du starter i kvintsirkelen på C, som jo ikke har noen fortegn. Så går du mot høyre og sier:

Ga Du Alle En Harsk Fissk, Cissi?

Da vet du at antall kryss øker for hvert ord. Fiss-dur har 6 kryss, Ciss har sju.
Denne regla gir kryss-toneartene: g-dur, d-dur, a-dur, e-dur, h-dur, fiss-dur, ciss-dur.

Så går du mot venstre og finner b'er. Du sier:

Far Ba Esspen Asskeladd Dessorientere Gesstapo.

Denne regla gir b-toneartene: f-dur, b-dur, ess-dur, ass-dur, dess-dur, gess-dur. Du vet at antall b'er øker helt til Gess-dur, som har 6 b'er.

Så kan vi jo minne om at kryss og b kalles for fortegn. Et kryss hever tonen et halvt trinn fra den plassen det står på. Alle toner som heves med kryss får et nytt navn. Tonen som er angitt med kryss for c heter ciss. Alle-kryss-toner får endelsen -iss. En b senker tonen et halvt trinn. Alle toner som har b foran får nye navn også. De får endelsen -ess. B for c heter cess, og b for d heter dess. Merk likevel at b for h heter bare b, og at b for a heter ass.

Vi bruker fortegn for å kunne beholde det samme forholdet mellom tonenes plassering i en sang, uansett hvilken toneart vi spiller sangen i. Vi vet også at ulike tonearter har ulik klangfarge, så det er ikke likegyldig hvilken toneart du velger. (Noen høres blankere og mer skinnende ut, mens andre er mer grumsete i klangen).


Parallelltonearter



Parallelltonearter er tonearter i dur og moll som har samme faste fortegn. Skalaene inneholder nøyaktig de samme notene, men de begynner altså på forskjellige toner. Parallelle molltonearter ligger en liten ters under sine respektive durtonearter. Dette kan du lese av kvintsirkelen ovenfor. Det kan være lurt å se på parallellene, siden de kan gi oss flere valgmuligheter når vi skal besifre en sang. Noen kaller dette for å krydre en sang.
parallelltonearter.png






Akkordprogresjoner



Vi har slått fast at det er hovedtreklangene som gis ved tonika, subdominant og dominant som du vanligvis vil bruke når du skal finne akkorder til en sang, uansett hva slags toneart du spiller i. Akkordene får gjerne en bestemt rekkefølge, som vi kan sette navn på. Denne kunnskapen kan vi bygge på når vi skal finne akkordene til en sang. Vi kan få en pekepinn ut fra hvilken sjanger sangen tilhører, for eksempel blues, jazz eller pop og rock. På siden om vanlige akkordprogresjoner kan du lese om dette.


Rundganger



Vi kan bruke rundganger for å skape større harmonisk variasjon i en melodi når vi skal besifre. Vi har allerede sett at vi kan legge dominantens molldominant foran dominanten. For eksempel kan de to akkordene G7-C klinge bedre dersom vi legger til Dm7 foran. Altså Dm7-G7-C. Dette kan kalles en rundgang, dersom vi i tillegg legger til enda en dominant foran dominantens dominant.

Hvordan gjør vi det?

Vi ser på C-dur:

Vi har for eksempel akkordrekka C-G-C. Det er tonika, dominanten, og tonika igjen. Utvider vi rekka med dominantens molldominant, som er Am, og med dominantens dominant, som er Dm, får vi:

C-Am-Dm-G-C.

Hvordan kom vi dit?

C er tonika. Vi teller deretter bare til 5 i bokstavrekka vår, og tar med det trinnet vi står på og lander på g:

c-d-e-f-g
1-2-3-4-5

G er dominanten. Vi teller med det trinnet vi står på.

Vi teller 5 trinn på nytt og lander på d:

g-a-h-c-d
1-2-3-4-5

Dominantens dominant må bli en D-moll-akkord, siden vi er i C-dur.

Vi teller 5 trinn på nytt og lander på a:

d-e-f-g-a.
1-2-3-4-5

Det må altså bli en A-moll-akkord, siden vi er i C-dur. Da er vi i mål, og har fått rundgangen:

C-Am-Dm-G-C. Den klinger bra.

Bytter vi ut med septimene på mollakkordene, klinger det enda bedre:

C-Am7-Dm7-G-C.

Dersom du ser på besifringen i sangbøker, finner du ofte slike rundganger i melodiene. Andre rundganger kan være:
  • C-Am-Dm-G
  • C-Am-F-G
  • C-A7-D7-G7

Slik kan vi gjøre med alle tonearter.

Vi kan dessuten variere en rundgang ved å bruke alternative dominanter. Vi kan for eksempel erstatte tonika med en akkord som er dominant til den akkorden som kommer etter. Vi kan bruke kvintsirkelen for å finne alle dominantakkordene.


Ressurser



Mer om harmonisering av melodier kan du finne på www. musikkteori.net: