Hovedsiden
Hjem til Rundsanger og kanon
Rundsangbloggen

Flerstemt sang i Norge - perspektiver på tid og kultur


industrialisering.jpg

Kulturliv og sosiale omgangformer i Europa gjennomgikk grunnleggende endringer på 1700- og 1800-tallet som følge av nyere betingelser for produksjon og omsetning. Viktige begreper som frihet, likhet og fremskritt fikk for alvor innpass i Vestens kultur fra ca 1750. Hva betydde dette for musikklivet?
Les mer her.


Møte mellom ulike sang- og kulturtradisjoner


lars-1.jpg
Sangen i Norge var som i de fleste andre europeiske land knyttet til to tradisjoner, folkemusikken og kirkemusikken. I folkemusikken var man vant til en egenrådighet i sangen, med forsiringer, triller og mellomspill. Kirkesangen hentet sine forbilder fra kunstmusikken.

"Det var en åpenbar konflikt mellom den folkelige kirkesangen og den tradisjonelle bondekulturen på den ene siden og den nye kunstmusikken som kom fra byene og embetsmannskulturen på den andre", sier Ragnhild Lund i artikkelen
Syng og vær glad? Om begrunnelser for sangfaget i norsk skole (2008).


Stadsmusikant, organist og kantor


stadsmusikant.jpg
Det var i all hovedsak tre tre typer profesjonelle musikere som virket i liv og samfunn. Stadsmusikanten, organisten og kantoren. De hadde litt ulike roller, og oppgaver i musikklivet, men noen gang konkurrerte de også om samme type oppdrag. Mange av oppgavene var knyttet til kirke og skole, men også generelt til privat og selskapelig musisering. Sangen var viktig i de tidlige skolene, fordi skoleelevene hadde faste sangoppgaver knyttet til kirkens virksomhet. Ettersom samfunnet endret seg, endret også musikernes oppgaver seg.


Utviklingen videre


stadsmusikant-1
Mot slutten av 1700-tallet var samfunnet på vei vekk fra privilegiesystemerne, og de siste rester av stadsmusikksystemet blev avskaffet midt i 1800-tallet. I en overgangsperiode fra 1800 til ca 1850 ble stillingene som kantor og stadsmusikant slått sammen, men etter at stadsmusikantembetet ble avvikla, var det organistene ved domkirkene som overtok kantorens ansvar for kirkesangen. Etter hvert som orgel ble vanlig i kirkene i andre halvdel av 1800-tallet, var det gjerne læreren som fungerte som organist. Dette var fordi det ble undervist i orgelspill på stiftseminarene (forløper til lærerskolene).
Les mer her..


Det nasjonale vokser fram


nasjonsbygging.jpg
I nasjonalt perspektiv ble “det norske” et grunnleggende ideologisk element i den politiske og kulturelle nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Omkring 1830 og i årene fremover skjedde det en begynnende diskusjon om nasjonal musikk i Christiania. Korsang generelt hadde stor vekst som følge av det rike nasjonsbyggende organisasjonslivet fra slutten av 1800-tallet og framover (Lysdahl 1994). På 1800-tallet ble korsangen oppfattet som en vesentlig identitetsskaper for individ og nasjon. Dette innvirket også på synet på sang og musikk og organiseringen av musikkopplæringa i skolen.
Les mer...


Sangmaterialet som ble brukt


koralbok.jpg
Sangmaterialet som ble brukt i kirkesangen ble hentet fra salmesangene og koralene. Koral kommer fra det latinske cantus choralis, som betyr korsang. Opprinnelig var det navnet på den katolske kirkens liturgiske sang, som ble sunget av et kor. Reformasjonen medførte at også menigheten ble med i sangen. Etter hvert skiftet derfor ordet betydning til å gjelde de sanger og melodier som brukes i menighetenes fellessang i gudstjenesten. En samling av koraler med tilhørende harmoniseringer kalles for en koralbok.

Hensikten med å bruke musikk i kirken var at sangen skulle "oppvekke sinnet til andakt" selv hos de som var likegyldige til musikk, heter det i forordet til sangboka Firestemmige Choralsange som ble skrevet av Schiørring i 1783.


Få kanonsanger og andre flerstemte sanger i de tidlige sangbøkene


sangkiste.jpg
De tidlige "folkelige" sangbøkene i Norge hadde som oftest bare med et par-tre kanonsanger i sangmaterialet; ekkosanger, som de først ble kalt. Hvorfor var det så få kanonsanger i sangbøkene?

Svaret på dette spørsmålet er blant annet knyttet til sangtradisjoner og til samtidens syn på hva som var norsk kultur. I debatten rundt sangundervisningen i den norske skolen ble det for eksempel hevdet fra enkelte hold at den flerstemte sangen ikke var et norsk fenomen. På denne tiden var nasjonsbygging et viktig stikkord, og alt som var "unorsk" ble sett på med skepsis. Dessuten var flerstemt sang for "komplisert" for folk flest; det enkle ble sett på som det beste. Som i så mange skolespørsmål dreide det seg om synet på dannelse, oppdragelse, didaktikk og norsk folkesang.


"Gjøkeegg i de hjemlig sangfuglers reder"?


fuglerede.jpg
Mens nasjonalfølelsen vokste, vokste også skepsisen mot det som var "utenandsk". Det heilnorske skulle fremelskes. Samtidig kom det sterke impulser fra utlandet, særlig når det gjaldt mannskortradisjoner og flerstemt sang, som gjorde seg gjeldende ellers i musikklivet. Etter hvert kom også arbeiderbevegelsen til med sine arbeidersanger.

Men den flerstemmige sangen ble først sett på som eksotisk: I et innlegg i Den Norske Folkeskole i 1869 ble flerstemmig sang betegnet som et ”Gjøgæg i de hjemlige Sangfuglers Reder’, og en fremmed kulturplante ’der kund havde sine spillende Farver at brilliere med” (F.R. 1869: 103). Men var det andre gode argumenter mot flerstemt sang?
Les mer her.


Tilhengere og motstandere


behrens.jpg
Les mer om Behrens ved å klikke på bildet

Artikkelen Syng og vær glad? Om begrunnelser for sangfaget i norsk skole av Ragnhild Lund (2008) forteller om motstanden mot flerstemt sang:

Den innflytelsesrike Johan Didrik Behrens var en tilhenger av flerstemmig sang, og mange av hans sangbøker presenterte sangene i to-, tre- og til og med firestemmig sats. Men det var mange som reagerte negativt på dette. En del av motstanden hadde sitt utspring i den voksende nasjonalfølelsen, og Bjørnstjerne Bjørnson, blant andre, rykket ut og påpekte at den utenlandske ’kvartettsangen’ ikke måtte fortrenge den folkelige sangen (Nauste 1975: 32).


Les mer om Behrens i Det store norske leksikon på nett her.


Flerstemt sang forfører sansene?


røkelse.jpg
Det var ikke bare i skolen man var skeptisk til flerstemt sang. Også enkelte klosterordener som f. eks cistercienserne, var i mot all form for overdådighet. Man var i mot alt som kunne forføre sansene, enten det var røkelse og flerstemt sang. Nøkternhet og enkelhet var idealene.