​Hovedsiden
Hjem til Rundsanger og kanon
Rundsangbloggen

Utviklingen mot flerstemt sang i Vesten - forhistorien


tremedrøtter.jpg
Den musikalske utviklingen i Europa kan ses på som et tre med mange røtter. En av røttene finner vi i den greske antikken, en annen finner vi i den jødiske synagogesangen, og en tredje rot går tilbake til flere ulike typer folkemusikk, både den galliske, den keltiske og den germanske. Vi vet lite om de skandinaviske røttene, fordi det finnes få historiske kilder.

Musikken fra de tidligste tider ble ikke notert ned, den ble overlevert gjennom praksis; gjennom det vi kaller muntlig tradering. Alle melodiene og tekstene måtte huskes, og var derfor sårbare for endringer over tid. I noen tilfeller ble sangene kanskje notert ned, men kanskje på materialer som ikke så lett lot seg bevare. Det fantes heller ikke felles notasjonssystemer som viste tonehøyde, rytme og syngemåte, slik vi har i dag. Derfor ville sangene også være vanskelige å avlese for hvem som helst.


Få kanonsanger har overlevd fra før 1500-tallet


boktrykker.jpg
Historisk sett er det få rundsanger eller kanonmelodier som har overlevd fra perioden før 1500-tallet. Da skjedde det en stor endring som hadde med framveksten av de første notesystemer og boktrykker- og notetrykkerkunsten.

Boktrykkerkunsten ble oppfunnet i 1455 av Johannes Gutenberg og notetrykkerkunsten ble oppfunnet i 1476 av Ulrich Hahns. Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, måtte tekstene til sangene skrives for hånd, og det var ikke så mange som kunne lese og skrive.

De skolene som lærte folk å lese og skrive var gjerne knyttet til kirken, og det var derfor gjerne også munkene som var mest skrivekyndige og som satt og kopierte tekster.


Sangere i kirkelige sangskoler


kirker.jpg
Kirkene var tidlig aktive med bruk av sang i gudstjenester og messer, og de knyttet etter hvert til seg komponister og sangere i sangskolene sine. Det var behov for å notere ned alle sangene komposisjonene. Det var trolig få utenom kirken som kunne notere de verdslige sangene i slike notasjonssystemer som de kirkelige komponistene etter hvert utviklet.

Tradisjonelt var det nok derfor at det først var de kirkelige sangene som ble notert ned, da de tidligste notesystemene var dannet. Det var et tydelig skille mellom det . Dette kom også til uttrykk i sangene. De kirkelige sangene fikk oftest tekst på latin. De verdslige sangene ble ofte sunget på morsmålet.

Det finnes likevel eksempler på at komponistene hentet kjente folkelige melodier og satte religiøs tekst til dem.


Musikk en pedagogisk rolle i kirken


budskap.jpg
Musikken i den kristne kirken hadde tidlig en pedagogisk rolle og sang ble et av hovedfagene i klosterliv og skole. Sangen ble sett på som et effektivt middel til å utbre kirkes lære, på grunn av dens antatte evne til å påvirke menneskenes følelser.

Den tidlige sangen var i prinsippet unison; alle sang den samme melodien. Dette symboliserte, understreket og virkeliggjorde fellesskapet og enheten i den kristne kirken og det kristne budskapet. Sangen skulle være vakker og verdig; som en forsmak på englenes sang i himmelen. Teksten og melodien skulle virke sammen.

Teksten skulle formidle det kristne budskapet. Nytelsen ved å høre sangen måtte likevel ikke bli så stor at ordenes ”oppdragende” virkning skulle forsvinne. Denne konflikten mellom ord og toner preget kirkens tanker omkring musikk gjennom hele middelalderen.


Verdslig musikk


verdslig_musikk.jpg
Den verdslige musikken hadde en annen funksjon i det daglige livet. Det var forskjell på kirkeliv, ridderliv og bondeliv og de ulike idéverdener ble gjenspeilet i tekstene. Endringer i samfunnsliv førte til endring i musikkformer. Den verdslige diktningen og musik​ken fikk en oppblomstring opp med korstogene (ca 1100-1250) og riddervesenet. Lyrikk ble fremført syngende, og handlet gjerne om kjærlighet, vennskap og tapperhet.


Trubadurkunsten


troubadour.jpg
Det var først trubadurene i Sør-Frankrike ca. år 1200 og trouverene i Nord-Frankrike som diktet og komponerte sanger. Ordet trubadur sies å ha blitt avledet av ordet ”tropare”, som betyr å oppfinne troper, altså det å dikte med faste språklige rytmemønstre.

Trubadurene var ofte riddere, ofte adelige og laget sangene på sitt lokale språk. Musikken skulle først og fremst være underholdning. Sangene var enstemmige og ble skrevet ned uten noteverdier. De ga likevel informasjon om tonehøyde og hvilke stavelser tonene var knyttet til. Tekstene hadde ofte refreng. Trubadurene kunne gjerne ta kirkelige melodier og gi dmn verdslig, folkelig tekst (teknikken kalles kontrafaktur).


Minnesangere


minnesanger.png
Trubadurkunsten ble spredd rundt i Europa takket være korstogene og hadde sitt høydepunkt omkring år 1200. Etter denne tiden ble sangtradisjonen overtatt av borgerne som dannet sangforeninger. Sang og musikk var i middelalderen også knyttet til sjonglører og spillemenn som reiste rundt for å underholde. Disse musikerne ble kalt goliarder og vaganter.

I Tyskland hadde man minnesangere som tok opp lovprisningen av jomfru Maria. Da ridderveldet avtok, var det borgerne som overtok med det som ble kalt mestersang. Sangen var knyttet til håndverkslaug, og kunst og håndverk gikk hånd i hånd. Her var det strenge regler for sangen.


Utveksling av melodier


middelalder.jpeg
Ofte ble de mest populære folkelige melodiene ute på ”gata” også hentet inn i kirkerommet og fikk kirkelig/latinsk tekst. Flere slike verdslige sanger ble gjort om til salmer for eksempel av Martin Luther. Eventuelle opprinnelig verdslige sanger endret da enten karakter, eller gikk tapt. Noen av disse verdslige sangene kan likevel ha overlevd i form av folketoner.

Utviklingen mot flerstemt sang hadde trolig inspirasjon fra flere hold, både kirkelig og verdslig. Vi kjenner likevel mest til den kirkelige delen av musikken i middelalderen, fordi kirken var flink med å skrive manuskripter for messer, og fordi de også hadde rutiner med å oppbevare dokumentene.



Arven fra den jødiske synagogesangen


jødisk.jpg
Den aller tidligste kirkemusikken var en arv fra den jødiske synagogesangen, og man vet at det ble brukt en form for tale-sang (resitasjon) under gudstjenestene. Denne sangen ble overlevert ved muntlig tradisjon. Sangen var fri i rytmen og gjerne basert på en slags spørsmål og svar.

Tekstene sto i sentrum i gudstjenesten og musikken skulle fremme budskapet. Tekstene var bønner, bibeltekster spørsmål og svar mellom menighet og prest. Melodi, rytme, strofer etc. tok form av teksten selv. Det ble ikke brukt instrumenter i denne tidlige perioden. Det var vanlig å la en stemme ha forsangerfunksjon, mens menigheten eller en korgruppe svarte. Melodiene beveget seg trinnvis og i små sprang. Musikken omfattet kirketoneartene eller det man kaller for modale skalaer.


Himmelvendte perspektiver


stpeters.jpg
Etter hvert fikk vokalmusikken et himmelvendt perspektiv, med lange melodilinjer, et flytende preg med oppadstigende bevegelser. Dette skulle speile troen på at musikken kunne bygge bro mellom himmel og jord. Utviklingen i kirkesangen gikk etter hvert mot en utstrakt bruk av lange sang- og tekstsekvenser.

Kirkesangen ble mer innviklet og det ble laget mange sanger og melodier. Disse var vanskelige å huske uten noen måte å skrive dem ned på, og praksisen fra kirke til kirke ble ulik. Derfor tok pave Gregor den Store til å samordne kirkesangen omkring år 600. Pave Gregor dannet Schola Cantorum og systematiserte liturgien og sangen i messene i Liber Magnum (´Den store bok). De beste sangene ble da skrevet ned på latinsk tekst, og syngemåten de brukte blir kalt for gregoriansk.


Neumer


180px-EarlyMusicNotation.jpg
Man hadde ennå ikke funnet opp noter, og brukte en form for skriftlig visning av tonehøyder og rytmer som ble kalt neumer. Neumer var altså "påminnelsesnoter", tegn over teksten som besto av prikker og figurer. De viste om melodien gikk opp eller ned.

Neumene kunne ikke vise eksakte toner eller rytmer. Det var derfor nødvendig med kirkelige sangskoler og kirkelige komponister for å lære sangene godt.



Mot noteskriften


guido.jpg
Omkring år 1000 var det en munk ved navn Guiodo av Arezzo som fant på å notere neumene på fire linjer, der en var rød og en var grønn. Neumene ble omgjort fra kruseduller til firkanter, og begynte etter hvert å ligne mer på det notesystemet som vi bruker i dag. De hadde likevel ennå ikke taktstreker.

Samtidig med utviklingen av notasjonssystemer, skjedde en endring i hvordan man ”hørte” musikk eller hvordan man lyttet til harmoniene i musikken. Man gikk etter hvert over fra å høre og lytte etter de enkelte melodilinjene til å høre akkorder.


Framveksten av harmonier


med-dance.jpg
Så tidlig som fra år 900-1100 startet utviklingen mot flerstemte harmonier og melodier. Denne utviklingen tok tid og hentet impulser fra flere kilder. I både vikingtiden (ca. år 800-1050) og i middelalderen (ca år 1050-1550) var det vanlig å synge og danse sammen. Det ble sunget sanger der flere stemmer deltok, det kunne være dansesanger med forsanger og der folk sang omkvedene. Sangene kunne være ballader eller danseviser med ringdanser. Oftest var dette unisone sanger og sangdanser, slik vi i dag kan oppleve dem sunget for eksempel på Færøyene.


Interessen for flerstemte harmonier vekkes


middelalder-1.jpg
Når damestemmer, barne- og herrestemmer synger samme melodi sammen, kan naturlige oktavklanger, kvart- og kvintharmonier oppleves. Dette har blant annet med hver stemmes naturlige stemmeomfang å gjøre. Noen synger ”høyt og lyst” og andre ”dypt og mørkt”; det kommer an på blant annet stemmebåndenes lengde, tykkelse og plassering i den menneskelige strupe.

Når alle skal synge samme melodi må de ulike stemmene egentlig legge seg i forskjellige stemmeleier. Men når det menneskelige øre hører toneavstandene i det vi kaller oktav, kvint og kvart
, høres det ut som om vi synger likt; i unison. Dette kommer av lydens fysiske egenskaper som bølger gjennom lufta og hvordan vi oppfatter lyd. Oktaven, kvinten og kvarten er de første grunnleggende tonene i den naturlige overtonerekka. Deretter følger tersen. Slik kan det tenkes at interessen for flerstemte harmonier etter hvert ble vekket.


Kristningen av Europa en betydelig påvirkningsfaktor på syngemåte


jester.jpg
Kristningen av Skandinavia gikk hovedsakelig veien fra England. Også i Norge ble det opprettet munkeordener og den universelle gregorianske sang ble utbredt og praktisert.

Kirkemusikken fikk impulser fra England og Frankrike samtidig med at riddertidens verdslige musikk fikk innpass ved de skandinaviske hoffene. Også gjøglerne kom med sine spottviser. Det var et mangfoldig musikkmiljø, der impulsene kom mangesteds fra.

Utover landsbygdene hadde man den folkelige sangmåten som også påvirket kirkesangen.

For noen (de som satt med makta) var dette negativt. For eksempel var det noen i Norge som klaget over at kirkesangen var altfor full av krusedulller (ornamenteringer på stemmen). Derfor mente man - etter hvert som utviklingen skred framover med muligheten til å¨publisere bøker - at det var nødvendig å ha egne koralbøker som skulle brukes av menighetene. Med populariseringen av bruk av orgler i kirken skjøt denne samordningsutviklingen etter hvert fart. Men dette skjedde altså noe senere i tid.


Rundsanger - verdslige dansesanger


middelalderdans.jpg
Gjennom hele middelalderen var det også vanlig med rundsanger i form av verdslige dansesanger som besto av solosang og korsvar. Slike sanger ble gjerne kalt for rota, rondelle eller rondo (fr. rondeau, it. rotundello). Som med mange ting i vår verden, var det ikke full enighet om definisjonene. Ordene ble brukt om hverandre, selv om de etter hvert kom til å få et mer fastlagt innhold.

En rundsang (round på engelsk) er egentlig bare en kanon i unison eller oktav. Det betyr at det fremkommer flerstemte harmonier på grunn av at sangerne setter i å synge verset sitt på bestemte tider i sangen. Sangen er unison når alle synger den samtidig, men flerstmt når man har tidsintervaller i mellom startstedene i sangen.

Navnet rondo ble etter hvert bare brukt om instrumental musikk. Den vokale rundsangen fikk andre navn og flere ulike uttrykksformer i de ulike europeiske landene; som caccia og catches. Caccia betyr jakt.


Kanon som kunstmusikk


jakt.jpg
Som kunstmusikk debuterte kanon i Nord-Italia i mellom det 13. og det 14. århundre; i form av tostemmige sanger som ble kalt caccia. Tekstene omhandlet da gjerne jaktscener eller naturskildringer. En catch var en rundsang som var arrangert melodisk og rytmisk på en slik måte at “hemmelige” beskjeder eller ord trådte fram når den ble sunget. Ordet catch henspeiler på at man i sangen ”jaget” etter hverandre og prøvde å ”fange” eller ta igjen de andre stemmene.

Kunstmusikk er musikk som er komponert av navngitte opphavsmenn, opprinnelig primært beregnet på konsertfremførelse. I dagligtale referer begrepet gjerne til opera, ballettmusikk, klassisk og religiøs musikk, og samtidsmusikk. Komposisjon og fremførelse av kunstmusikk krever ofte høy formell kompetanse, og kunstmusikken har gjerne en mer akademisk basis enn f.eks. folke- og populærmusikken.


Kanon - rota - hjul


rota.jpg

Kanonformen måtte likevel ha blitt utviklet og brukt i England allerede på 1200-tallet, fordi man har funnet noen få nedtegnete eksempler som er ganske avanserte melodisk sett. Et eksempel her er den
firstemmige kanonsangen: "Sumer ist icumen in” datert ca 1240-1310.

Den har også et tostemmig motiv (”Sing cuccu, nu sing cuccu”) som kan legges til som ostinat, slik at sangen blir seks-stemt. Det er satt et kors i notene der de tre følgestemmene skal settes inn. Dette regnes for en av de tidligste rundsangene som er notert ned. Måten å synge på her kan kanskje ses på som en forløper til akkordharmonisk komposisjon. En kan bare anta at å synge på denne måten må ha vært nokså vanlig, siden dokumentet det står skrevet i ikke omtaler sangen som noe spesielt.

I middelalderen ble en kanon kalt for rota, som betydde ”hjul”.



Imitasjon


imitere.jpg
Den første tiden av renessansen var dominert av musikere fra Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, landområdet som før ble kalt Flandern. Disse musikerne og den musikalske retningen ble kalt " den flamske skolen". Her ble det utviklet en ny musikkstil der stemmene skulle imitere hverandre. Her ble den tidlige kanonkunsten utviklet med stor oppfinnsomhet og kunstferdighet. De oppfant regler for f. eks typer kanonformer som nøkkelkanon og spiralkanon, krepskanon og speilkanon, sirkelkanon og mensuralkanon.

Speilkanon hadde en andrestemme som sang melodien speilvendt, i krepskanon synger andrestemmen melodien baklengs, og i en mensuralkanon synger andrestemmen melodien i en annen rytme.


Når de brukte kanonteknikken i oppbygningen av sine komposisjoner, var det en streng flerstemmighet uten store muligheter for avvik. Etter hvert utviklet de en friere stil. Dette var et prinsipp som be brukt gjennom hele renessansen og fram til og med barokken.


Trykte sangsamlinger av kanon


pammelia.jpg
Allerede på 1500 og 1600-tallet var det mulig å finne flere trykte samlinger av rundsanger og kanonmelodier i Storbritannia; for eksempel sangboka som ble brukt ved Henrik den 8’s. hoff (1509-47). Denne inneholder over 20 rundsanger.

Thomas Ravenscroft redigerte og publiserte de tre første samlingene av sekulære engelske rundsanger omkring 1609. Her er hans sangbok online.

Det fantes flere samlinger av engelske rundsanger, kalt catches (trolig fra it. caccia). Et eksempel på en slik samling er John Playfords utgave fra 1673 av John Hiltons ”Catch that Catch Can” (1658). Slike samlinger med catches kom i flere utgaver. Tekstene i disse verdslige rundsangene kan med våre øyne framstå som både grove og vulgære, men hadde trolig høy underholdningsverdi. De ble ofte fremført i egne klubber forebeholdt menn.


Tidlig flerstemmighet i Skandinavia - tvillingsang


nobilis.jpg
Det finnes få kilder som kan dokumentere at den flerstemmige sangen i Europa nådde fram til Skandinavia. Vi kan regne med at kristningen av Skandinavia førte med seg musikalske impulser fra Europa, og at organumsangen ble tatt i bruk i alle fall i de største katedralene. Det finnes eksempler i tekster på at det skjedde en utveksling av sangmåter særlig mellom Skandinavia og England.

Den Skandinaviske sangmåten hadde likevel særegenheter. Dette kan vises bl.a. i St. Magnus hymnen ”Nobilis, humilis” fra slutten av 1200-tallet. Den tostemte sangen beveger seg her i parallelle terser, ikke som i den kontinentale parallellsangen i kvinter og kvarter. Sangformen kalles for skandinavisk ”gymel
”, eller tvillingsang.


Mystiske og gåtefulle klanger


musikere.png
Den aller tidligste flerstemte sangen dreide seg oftest om ulike former for parallellsang. Parallellsang dreide seg om at man sang samme melodi, men i ulik tonehøyde. I begynnelsen var det bare prim - og oktavavstander som ble oppfattet som harmoniske samklanger. Dernest var det kvarten og kvinten som ble godkjente som konsonerende intervaller. Begge disse intervallene var mye benyttet i såkalt organumsang, se f. eks Perotin (1165-1220) .

Under utviklingen av organum
-sangen dreide det seg om å bruke bestemte intervaller i tonehøyde i stemmene, med bruk av imitasjon, repetisjon av rytmiske og melodiske motiver og gjentakelse og variasjon av melodistemmer og rytmiske mønstre. Den utviklet seg i kirkelige sentre i Frankrike, men ble brukt også i Winchester katedralen i England fra år 1000 og i katedralen i Compostela i Spania fra midten av 1100-tallet.


Organum


Maria.png
I sine tidligste stadier besto organum av bare to stemmer; en gregoriansk melodi og den same melodien transponert opp til et samklingende intervall; oftest en ren kvint eller en kvart. Komposisjonen begynte og sluttet ofte unisont, og det var mellom disse punktene at stemmeintervallene ble opprettholdt.

Organum ble opprinnelig improvisert av en sanger som la til sine egne variasjoner (kalt vox organalis) over den fastlagte, noterte melodistemmen (kalt vox principalis). Det var altså solistdelene som var flerstemmige. Korstemmene ble vanligvis sunget unisont.


Motstemmer


kirke.png
Det ble også eksperimentert med å legge motstemmer med selvstendige melodier til den opprinnelige melodien.Tilleggsstemmen ble kalt ”discantus”. (I dag brukes dette ordet gjerne om den diskantstemmen som ligger over soprangruppens stemme.) Tenorstemmen var den som holdt (sang) den opprinnelige melodien, og ”altus” sang en høyere stemme i falsett. Begge disse stemmene ble sunget av menn. En stemme over denne igjen i tonehøyde ble kalt sopran; den ble sunget av gutter. Dette systemet finner vi igjen i notesystemene selv i dag; SATB.

Etter hvert kunne motstemmene i kirkesangen bli mange og også meget finurlige og vanskelige å holde rede på, huske og oppfatte.


Spennende klanger


synge.png
Det var trolig spennende å høre på og studere de harmoniske samklangene som kunne oppstå når selvstendige melodier ble brakt til å klinge vakkert samtidig, blant annet som i kanons. Det ”mystiske” ved denne type flerstemt sang kom ikke bare til uttrykk i de verdslige sangene som skjulte beskjeder når man lyttet til dem.

Også i andre typer kanons kom det ”litt hemmelige” til uttrykk ved slike instrukser som fulgte med notene. Det kunne være beskjeder som: ”Syng uten stans”, hvilket betydde at melodistemmen da skulle synges uten pauser når den skulle imiteres. Andre beskjeder kunne være: ”Roma tibi subito motibus ibit amor” hvilket betydde å skulle synge melodien baklengs; følgestemmen skulle settes inn på temaets siste tone. Denne setningen kan nemlig leses likt både fra venstre og fra høyre.

Andre instrukser kunne gå på at stigende tonetrinn skulle synges nedadgående eller omvendt. Da var beskjeden: ”Qui se humiliat exaltabitur” (Den som seg selv fornedrer skal forhøyes). En kanon kunne også være komponert slik at to stemmer beveget seg i forskjellig hastighet over en bestemt melodi. Det var også mulig å komponere to ulike kanon som skulle synges samtidig.


Terser, kvarter og kvinter


engler.png
Tersen i samklang ble først allment godkjent omtrent i det 14. århundre, selv om den trolig var brukt i England og de nordlige land omkring 100 år tidligere. Musikalsk sett er det forskjell på de klangene som kvarter og kvinter gir, i forhold til slike klanger som terser gir. Kvinter og kvarter gir et spissere og skarpere inntrykk, mens tersklangene oppleves som mykere.

Både England og Skandinavia brukte tidlig disse litt mykere klangene som sekst og ters gir.Kanskje nettopp noe av det gåtefulle ved liknende harmonier og klanger i kanon-musikken ble forsterket av opplevelsen av det å synge sammen. Sikkert er i alle fall at interessen for harmonier økte, og man ble nå opptatt av at tonene i den flerstemte sangen skulle følge hverandre tone for tone (kontrapunkt).


Fugen


instruments.gif
Det var trolig også interessen for harmonier og samklang at kanon og rundsanger ble virkelig utbredt i på 1600- og1700-tallet. Svært mange av de prinsippene som er brukt i kanon og rundsanger ble da utviklet og brukt flittig av noen av datidens mest kjente komponister i både korverk og instrumentale verk.

Et eksempel på en slik instrumental sats er for eksempel fugen. En fuge er en polyfon, imitatorisk sats, med selvstendig stemmeføring og et fast antall stemmer i hele satsen. Uttrykket ble brukt om imitatoriske satser både i middelalder og renessanse, men den moderne bruken av begrepet bygger på komposisjonsprinsippet slik det fikk sin form i barokken og ble perfeksjonert hos Johann Sebastian Bach (1685-1750).

Fugen baserer seg hovedsakelig på et hovedtema og et sidetema, som gjentas i de forskjellige stemmene, og som overlapper hverandre.

Det var altså ikke tradisjon for flerstemte kor i Middelalderen. Flerstemt sang fikk sin blomstringstid først i det som kalles musikkens Renessanse.



Den senere utviklingen


dame.png
Utover 1800- og begynnelsen på 1900-tallet var kanon og rundsanger veldig populære, særlig som underholdning i mer uformelle sammenkomster. I den klassiske perioden ble for eksempel ulike former for rundsanger og kanons (catches, glees, rounds, partner-songs) en av de viktigste vokale uttrykksformene i England.

I Europa vokste det fram en arbeiderbevegelse som hentet inspirasjon og tok i bruk sangen som kampmiddel. Dette var da gjerne musikk skrevet for fire stemmer. Mot slutten av 1900 hadde mye av interessen for kanons tapt seg hos tidens komponister.